Arkiver for april, 2007

la-di-da

vi flytter og flytter. som naboen sa i dag: frem til nå har vi bare koseflyttet. nå kommer alt driten. hun har et poeng: alle som har flyttet, vet at selv den minste hybelen rommer en usannsynlig mengde ting. og drit. og mer ting. vi trenger heldigvis ikke slepe driten så langt, kun to etasjer med heis. naboen kommer stadig over ting hun hadde glemt, ting som hun ikke har tenkt på på tre år. i dag fant hun en mappe full av viktige papirer:

dscn2390.jpg

jeg sa at den måtte hun ikke kaste, det er viktig å ta vare på viktige papirer. folk som ikke har så mye system i de viktige papirene sine, meg inkludert, har en tendens til å spare på alt. mitt system er å legge alt jeg mottar, i en skuff, og når jeg en gang i fremtiden kommer i en situasjon der jeg trenger et viktig dokument, finner jeg det alltid i den skuffen. men tilbake til naboens viktige papirer. hun synes det var et poeng å sjekke hvor viktige disse papirene var, siden graden av viktighet kan være svært relativ, spesielt etter tre år. her ser dere de viktige papirere:

dscn2395.jpg

jeg har egentlig lurt litt på hva hun haster av gårde til hver morgen. nå skjønner jeg det.

out with the old, in with the new

hvert halvår ordner borettslaget en lastebil som de plasserer utenfor de forskjellige bygningene. i dag stod den utenfor vår. vi grep sjansen og kvittet oss med ymse skrot, blant annet gamle tepper, en skriver jeg seriøst brukte på videregående, og en ønnikk eller to. og stolen. stolen. stolen er den gamle siesta-stolen som stod foran tven i loftsstuen på hana. jeg har ikke tall på hvor mange helene og gutta-episoder, steg for steg-episoder og hverdagsliv-episoder (you heard me) jeg har sett fra den stolen, og hvor mange ekle tånegler broren min har pillet på i den stolen (for ikke å snakke om hvor mange ekle fiser han slapp i den).

stolen stod hos far til jeg flyttet til oslo. da ble den sendt hit og har vært i bruk frem til ganske nylig. den er ikke så fin lenger, det er sant, men jeg har ikke klart å kvitte meg med den. en sentimentalitet av en annen verden har overstyrt alle protester, bønner og forsøk på å få meg til å kaste den. frem til i kveld. stolen har måtte vike plass for en ny stol. dette skyldes delvis far som jo gav meg ny stol til jul, jeg må jo bruke den nye, og delvis naboen som på en snedig måte har fått frem sin ærlige mening om den gamle gubben. hun er den første som har lykkes i å overbevise meg. her feirer hun:

dscn2386.jpg

den gamle stolen ble plassert på lasteplanet, og den fikk en svært passende og verdig avskjed.

dscn2383.jpg

stolen er død. leve stolen.

dscn2389.jpg

unfinished sympathy

jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere på amnesty-undersøkelsen om menns holdninger til vold – særlig seksuell vold – mot kvinner, men stream-of-consciousness-rekken ser noenlunde slik ut: blir menn flaue av dette? skammer de seg? vet menn hva sex er? hvordan definerer menn sex? er menns definisjon av sex så radikalt forskjellig fra kvinners? vet menn hva vold er? hvordan definerer de vold? vet menn hva nei betyr? hva er fri vilje? hva er ansvar? hva er realiteten? vet menn at de har en hjerne? hvis ja – bruker de den?

jeg skjønner at kvinner må være forsiktige. jeg er forsiktig selv, for svarte. men jeg nekter å godta at det er konklusjonen, for da vet jeg ikke helt hva jeg kan gjøre. hva er forsiktig? og når må man være forsiktig? på gata? om dagen, om kvelden, i et forhold, som singel, når man sykler under en bru? og hvis det skal være sånn, da må jeg slutte å holde kjæresten min i hånda hvis jeg ikke vil ha kjipe kommentarer fra forbipasserende menn (ja, i 99 % av tilfellene er det fra menn). jeg holder henne i hånden, ergo må jeg tåle kommentarer. menn gir ikke seg selv særlig mye cred, det må jeg si.

dette er interessant: ta tabell 12, der spørsmålet lyder: «for hver situasjon ønsker vi at at du angir i hvilken grad du mener at en kvinne selv er helt ansvarlig, delvis ansvarlig eller overhodet ikke ansvarlig for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep dersom …» det står svart på hvitt! kvinnen omtales i/som passiv, i.e. hun har blitt utsatt for noe. i tillegg har hun blitt utsatt for noe, og dette noe er et overgrep. leser de spørsmålene før de svarer? «åh, var det overgrep det stod? jeg ble så distrahert av at en dame flørtet med meg da hun var full og alene på nachspiel i kort skjørt. hun flørtet med meg! wuhuu, la oss pule.»

«jo, sier jeg.»

undersøkelsen baserer seg på svarene til 505 menn. det er ikke så mange. jeg håper for alle menns skyld at disse 505 er en spesiell gruppe, der det av en eller annen grunn har havnet mange, mange forferdelige menn som ikke er representative for menn generelt på noen som helst måte. jeg håper at undersøkelsen ikke viser det sanne bildet. jeg håper at den ikke er representativ. jeg vil ikke måtte stille forferdelig generaliserende og urettferdige spørsmål til menn på samme måte som jeg ikke vil at kvinner skal måtte stilles slike spørsmål. jeg vil ikke at undersøkelsen skal være representativ.

men jeg frykter at den er det.

post party

dscn2361.jpg
disse tingene ble glemt igjen på festen min i går. lommelerken og lucky striken har jeg ingen problemer med å ta vare på, men jeg synes nesten at hun som eier de fine vottene (kaldt her i oslo), bør få dem igjen. jeg har ikke peiling på hvem sin ønnikk det er, den fant jeg inni boden i dag da vi ryddet. jeg var ikke klar over at festen tok av på denne måten, men når jeg tenker meg om, er det nok av potensielle eiere. forholdet gutter/jenter var i favør guttene, og med mange single damer hadde de nok å velge mellom. hm.
ønnikken kastet jeg forresten rett etter at jeg hadde tatt dette bildet, bare så det er sagt.
jeg pleier ikke drikke sprit, så de to drinkene i går satte sine spor. jeg var i koma til halv to i dag, merket ikke en gang at naboen våknet klokken åtte og ikke fikk sove, og dermed stod opp og så på shrek 2. naboen er glad i å lage mat, så hun fikset knallgod mat til festen. og nå, nå står hun jammen meg med hendene nedi sisternen på doen min og fikser den også. hva skal jeg gjøre i dette forholdet hvis hun både koker og fikser? kanskje jeg kan betale for maten og verktøyene hun trenger. jeg er jo glad i å shoppe.

ut?

jeg synes det er vanskelig å blogge om å være lesbisk. det er vanskelig å snakke om det også. og noen ganger er det vanskelig å være det. det er vanskelig fordi det er personlig og nært, ikke bare for meg, men for mange rundt meg også. det er vanskelig fordi å være lesbisk er på den ene siden helt normalt, men på den andre unormalt. fordi det ikke er noen sak, men samtidig den største saken i verden. det er vanskelig fordi det egentlig ikke skal være noen sak. men det er det. det er en sak når jeg stadig blir minnet på at jeg er annerledes. kanskje det er jeg som tror jeg er annerledes, men ofte er det noen andre som sier det på en eller annen måte.
noen ganger (eller kanskje alle) sier andre det bedre. på salon er det en spalte som heter since you asked. i et av brevene skriver en far at han tror at den tretten år gamle sønnen hans kanskje er homo. gutten har sett på homseporno på nettet, og faren lurer på om dette er normal og spør om råd. den kloke cary tennis svarer:

To paraphrase a Frank Zappa song from the 1960s, I’m not gay but there’s a whole lot of times I wish I could say I wasn’t straight! I mean, we straight people have to really step up on this whole homosexuality thing. We walk around like we’re the normal ones and everybody else is, like, different. But just think about it. Like, on a gut level, remember when you were 13? It was weird, right? Getting hair, and having urges, and wondering about girls and jobs and the future, and wondering, wondering, wondering. Can you imagine what it’s like for a kid as these natural processes, spiritual and biological and utterly beyond his control, are taking him on a strange ride that he didn’t really buy a ticket to but he’s on anyway, as he’s trying to grow up and conform and figure out what he supposed to be doing, what it’s like for him to realize that the way he’s developing, just, by the way, is utterly freaking out the adults, so they’re having conferences in the kitchen and they’re looking at him funny and not believing what he says, and now he’s lying about what he’s looking at because he has no idea what’s going to happen to him if it turns out, horror of horrors, that he might actually be gay, that it’s a scary, weird problem that he has to hide from others, especially those in his own family? Can you imagine what that’s like? Can I? And we straights wonder why gay guys sometimes wait until their 20s or 30s or 40s to come out to their families? Or never come out? Or prefer not to mention it or make it a topic of national discussion or get a little testy when we assume that in our latterly discovered enlightenment we will treat every gay guy as regional spokesman for, like, Gay America, and we bring up the gayness of others as if we were the ones who, naturally, because we are so wise in other areas such as the conduct of foreign policy and stewardship of the environment, will take it upon ourselves to decide for them how they ought to act and what they are entitled to and whether they can live together and get married and visit each other in the hospital? And whether what they do and who they do it with is a sin? As if we could speak not only for the powerful white Christian heterosexual majority of America but for God himself? Jesus! If I was gay but had the benefit of knowing how we straight people think, would I ever come out? I’m not so sure. I might prefer to just keep the whole thing between me and a few friends.

rainbow_flag.jpg

six final minutes

(en slags) spoiler hvis du ikke har sett siste episode

jeg kjenner det skikkelig når jeg ser nate i sidespeilet på claires bil i begynnelsen av dette klippet. og når ruth ser ham rett før hun dør. og når david ser keith igjen, så ung og utrolig pen.
jeg har spurt meg selv mange ganger hva det er med denne serien. hvorfor blir jeg lei meg når disse folkene dør. hvorfor gråter jeg for tv-karakterer når det er nok av andre ting å gråte for. er tv så likt livet? eller er livet så likt tv?

you really do know how i feel