en italiatur må nødvendigvis føre med seg handling av mat, og etter at noen italienere introduserte oss for det de kaller spekk (som jeg fortsatt ikke har noe ord for på norsk) i fjor, stod denne spekken på handlelisten. vi endte opp med å handle den i en usannsynlig dyr butikk, en gourmetbutikk der lammekrone kostet 100 euro per kilo (noe min far oppdaget etter at bestillingen og innpakningen var gjennomført). spekket var heldigvis ikke i nærheten av den prisen, men med den innpakningen må man jo bare forvente at det koster (leses på montebello).
0 Svar til “(44) to eata widda knifea II”