det lå en fiskesuppe i fryseren, men sånn kan det gå.
Arkiver for februar 2007
kuyt bommet på alle mottakene, men golfspilleren svingte kølla
og den ekle gutten fra ålesund (fo.adm.) scoret med høyre.
det var en herlig kveld.
og andre artige fraser.
snart ny jobb nå. den første måneden skal tilbringes på opplæring i wiesbaden, der oversetterteamet har hovedsete. huben, om du vil, for oversetteraktivitetene. den harde kjernen. gjengen. jeg har fått vite at min nye kollega er en dyktig og hyggelig dame som liker en pils og champion’s league, så jeg har god magefølelse. øl og fotball – tror jeg finner det i tyskland.
nedturen er en hel måned borte fra naboen. det blir ikke gøy i det hele tatt. trøsten er at jobben betaler en tur hjem, at naboen kommer en tur ned, og at de to andre helgene er booket av isi og ingrid.
hvis jeg kommer hjem og begynner å snakke varmt om birkenstocks, hockeysveis og bmw, please hit me over the head with something hard. gewesen, gesein, geworden.
dette går bra.
og det skal jeg – eller vi – i morgen. neste uke blir det bilde av naboen og carys på fløyen. dyp fotosession à la høsten 98 (søndre skolevei på tur). synd at ikke digitalkamera var funnet opp på den tiden. hirr hirr.
hanne lore har lagt opp filmmusikken fra days of thunder på fellesserveren på jobb, og guriland som vi mimrer. favoritten må være deal for life med john waite.
filmen er full av klassiske sitater fra den barske, men samtidig myke, cole trickle:
Cole: Claire, I’m more afraid of bein’ nothing than I am of being hurt.
Dr. Claire Lewicki: Boy, you’re very quick.
Cole: You oughta see me drive.
jeg vet ikke om tom var noe sexsymbol i denne filmen, men når han ligger i senga med nicole og forklarer prinsippet om å ligge i rompa på en bil for å få gratis drahjelp frem mot mål (herlig bruk av bil-lingo som et uttrykk for følelser. myk og barsk, myk og barsk), var det ikke i hvert fall ikke ham jeg så på. nicole kidman på begynnelsen av nittitallet … sukk.
the office er intet mindre enn fantastisk. jeg får vondt av å se på det. da det begynte å gå, måtte jeg bytte kanal når david brent stod på som verst. jeg har aldri sett den amerikanske versjonen – det er jo en kjensgjerning at amerikanske kopier av britiske originaler gjerne blir litt patetiske. britisk humor på amerikansk … no, not so much.
nå kan det derimot hende at jeg må jenke litt på kravene. nbc has come over all whedon. joss whedon. faren til buffy, angel og han duden fra two guys, a girl and a pizza place. MUST. SEE.
jamie kokkelerte på tv på fredag, og vi kokkelerte på søndag:
kyllingformting til to:
åtte poteter (vi brukte mandel, de er ganske små)
seks tomater
to kyllingsbryst (evt lårstykke, ta ut bein)
litt løk
hvitløk
basilikumolje
kok potetene. skjær kyllingen i strimler med én til to cm tykkelse. brun kyllingen i panne – den trenger ikke gjennomstekes. når potetene er nesten ferdige, hiver du tomatene oppi vannet – maks. ett minutt. tøm av vannet og ta skallet av tomatene. legg poteter, tomater og stekt kylling i en ildfast form. hiv oppi litt løk og evt noen hvitløksfedd. del gjerne tomatene i to, og trykk med tommelen på potetene, slik at de smuldrer litt. avslutt med rikelig med basilikumolje (ferdigkjøpt eller selvlagd), og sett i ovnen på 180 grader i ca 40 min. nam!
sesong to av twin peaks har kommet på dvd. dette forbigås ikke i stillhet på oppsal. naboen er gira, og jeg, jeg er livredd hele tiden. i går så vi episode to og tre av sesong to, del en. jeg måtte på do etter første episode, og på veien dit måtte jeg sjekke skapet på soverommet, se under senga, sjekke at utgangsdøren var låst, se i boden og trekke til sides dusjforhenget før jeg kunne sette meg. bob kan jo være hvor som helst.
jeg så aldri twin peaks da det gikk på tv. tror det var en blanding av turde ikke og fikk (ergo) ikke lov. min mor kjente meg nok godt. husker sherilyn fenn, det sjakkrutete gulvet og laura palmers blå og kalde ansikt, som jeg lenge hadde mareritt om.
nå, derimot, har twin peaks fått litt andre assosiasjoner enn tidligere. naboen og jeg så nemlig på twin peaks sammen før vi ble sammen. jeg hadde ikke sett det, hun hadde det på dvd, og jeg ble overbevist om at jeg hadde gått glipp av tidenes tv-serie. hvor ypperlig er det ikke å sitte og se skummel tv med en du nettopp har møtt og har lyst til å møte mer og liker veldig godt.
uansett, det er kanskje en overdrivelse å si at jeg ser på twin peaks. store deler av tiden sitter jeg med en hånd foran ansiktet. bob er overalt. i går så lauras kusine han komme gående inn i stuen og klatre mot henne over sofaen og bordet. naboen fortalte at da twin peaks gikk på tv i usa, kunne ikke bob gå på butikken uten at folk fikk panikk. now that’s good television.
