- the pink sheep of the family
pia, you is mah dawg.
disclaimer: er ikke meningen å gjøre narr. jeg har faktisk kommet til den konklusjon at pia mener det ironisk. pia synger, marianne jørgensen korer, og olav brekke mathisen fant jeg også et sted. skal ha for at jeg er fair.
ps: elsker den nye musikkspilleren til wordpress! hvis den ikke funker, gidder dere skrive det i en kommentar?
holy hell så bra seks fot under er. sesong 5 skuffer litt i forhold til tidligere sesonger, men likevel. gårsdagens høydepunkt var claires song of woes om de trange strømpebuksene hun er tvunget til å ikle seg på den crappy vikarjobben hun har mens hun prøver å finne ut om hun fortsatt er kunstner. det aner meg at strømpebuksene symboliserer noe mer enn bare strømbukser her.
tre episoder igjen, og så er det slutt på hele herligheten. dette er utvilsomt den beste tv-serien som noen gang har blitt laget. sorry, buffy.
- jeg kan si det på en enkel måte. regjeringen har lagt en kjempestor snubletråd i veien for et eventuelt regjeringssamarbeid med krf med bioteknologiloven.
helsepolitisk talskvinne laila dåvøy i krf til nettavisen
sånn helt tatt ut av sammenhengen betyr dette at jeg kanskje slipper å reise til danmark for å bli gravid. når den tid kommer, seff.
hvem i h reiser til usa for å spille fotball? hvem forlater m.u., sliter benken i det mest oppskrytte stjernegalleriet av en klubb ever og ender opp i los angeles? “lønnen ikke så viktig, så lenge jeg har full kontroll over sponsoravtalene”. bak enhver mann står en sterk kvinne, og i dette tilfellet har hun et drivende og solid a-listebehov, altfor mange solbriller og str. 14 år i klær.
heldigvis har det ikke tatt dem så lang tid å få venner. ser ut som at konene trives i hverandres selskap, og jeg er helt sikkert på at mennene også vil finne noe å snakke om. hvis ikke har jeg et tips: hår.
en liten catch finnes dog: kommer tomkat til å konvertere til kabbalah, eller gir bechvic etter for presset og begynner å donere rock and republic- og police-penger til scientologene?
på lørdag satt jeg hjemme i den akkurat ominnredede leiligheten min og så på gullfisken. jeg er veldig førnøyd med at grandiosa-reklamen ikke vant, ikke minst fordi at reklamen fra blindeforbundet var utrolig bra. og så den snuppeluppeduppelilledilledallemosemosemsmsmsmfs golden retriver-valpen de hadde med opp på scenen, da! fikk et øyeblikk intenst lyst på hund (igjen …), men da jeg så utover min fullstendig hårløse og hvite stue, kom jeg på bedre tanker. det beste med gullfisken var det første pauseinnslaget, en utrolig morsom og rimelig alternativ versjon av de nye gitarkameratene (bare navnet får meg til å sovne) sin versjon av hallelujah. jeg husker ikke teksten, men det var noe elin tvedt sin eks, hvem faen er askil holm anyway og ekstrem tonejukking fra “alejandro”. entertain.ing.
de nye gitarkameratene sin versjon av hallelujah er vel en slags cover av jeff buckley sin cover av leonard cohen sin original. det kan bare gå én vei. og som om denne sangen ikke har blitt ødelagt nok allerede, for eksempel gjennom utallige innledningsrunder av idol, var jeg vitne til en enda mer grusom seanse sist lørdag. jeg var på bursdagsfest hos sølvi (lite taktisk viser det ser i ettertid, da jeg våknet neste morgen med tre barberblad i halsen), og sølvi hadde fått gitar av maria. sølvi er lærer og hadde naturligvis invitert sine lærerkollegaer. fem lærere + gitar. right.
jeg tror det gikk mange timer, jeg er usikker. så mye haltende gitarspill og jamrende stemmer skal man lete lenge etter. jeg ble tidvis dratt med i dragsuget av synging, det er faktisk ganske vanskelig å la være å synge med, særlig hvis det kommer en sang som du helt bestemt mener at du synger best av alle. sangtekst etter sangtekst ble søkt opp nettet og vist på flatskjermen – en skikkelig sing-a-long-session. men da den gladkristne halleluja-stemningen nådde nye høyder under – ja, nettopp – hallelujah, da begynte jeg å melde med frøy som satt på en hytte i sirdal
maria, kjøp klær neste år. så kan vi heller ha moteshow og bedømme hverandre sånn som de gjør i america’s next top model. jeg vil være crazy tyra.
jeg har feber for 5. dag på rad. jeg har sett rundt 20 episoder av scrubs, åtte gamle friends-episoder, en gammel party of five-episode (og jeg skjønner ikke what the big deal med den serien var) og flere spennende reiseprogrammer på travel channel. på søndag og mandag kunne jeg ikke svelge, men etter det har jeg svelget rundt 9100 mg penicillin, rundt 8000 mg ibux (og jeg er for svak til å regne disse verdiene om til g), ti vannis, et par kilo druer, flere plater med kokesjokolade og store mengder av en viss type menneskelig biprodukt som ofte kommer med halsbetennelse. yuck! og jeg har selvfølgelig sett på dr.phil.
dr.phil (eller som min mormor sa: dåktår piiil) er den ekleste mannen jeg vet om. han har fæl dialekt. “ya know, yaaaa’ll are very lucky to be here on dis herre show.” sørstatsdialekten jobber ikke til noens fordel når de i utgangspunktet er overbærende, über-familieorienterte og tilhenger av george bush (det må jo dr.phil være).
i går hadde han besøk av fortvilte foreldre med barn som brukte dop. disse tenåringene er noe av det verste jeg har sett. de nektet foreldrene adgang på rommet, de skreik til foreldrene, de drakk, de hadde langt og uflidd hår, og de skulket! det virket faktisk som om disse tingene var verre enn at de faktisk brukte dop. på grunnlag av alle disse tingene ble troverdigheten tatt fra dem. de ble ikke møtt med et fnugg av forståelse. en gutt som var der, hadde blitt kidnappet av dr.phils menn og blitt tvunget til å komme på tv. han måtte sitte der og motta så mye nedverdigende dritt at jeg trodde jeg skulle begynne å grine. dr.phils trøst til foreldrene var at han ikke var deres sønn, han var en dopet utgave, og det var derfor de ikke kom noe sted. de snakket ikke med sin egen sønn, han var en annen. og der sitter denne stakkars gutten, rød som en tomat i fjeset, prøver å holde på en liten bit av verdigheten, og sier at han er ikke dopet nå, han kan snakke nå. svaret han får av doktoren, er at hans stemme ikke teller. fordi han er ikke seg selv, han er ikke er person som har rett til å si noe.
“but i’m not high right now.”
“you’re vote doesn’t count.”
men det verste med hele programmet er når han sier takk for seg og går og henter kona si blant publikummet. hun sitter der hver jævla dag og ser på mannen sin, som om det er hele hennes liv. kanskje litt urettferdig av meg, siden hun helt sikkert arrangerer fantastiske benefits der hun hyller gud, fedrelandet, bush (ikke i prioritert rekkefølge) og soldatene i airak.
coming to a helseregion near you: jeg har fått ny jobb! fra 1. mars skal jeg oversette pakningsvedlegg og brukerhåndbøker for diverse medisinsk testutstyr. siden dette området er helt nytt for meg, er det egentlig den beste forklaringen jeg har for øyeblikket. den nye jobben ligger på fornebu, i den gamle hovedterminalen. fet design der ute.
ellers har vi sett de tre siste episodene av kalde føtter i dag. har grått nok for mange år fremover – tristeste slutten på en tv-serie ever.
stua mi ser ut som en ikea-katalog. hvite billy-hyller, hvite benno-hyller, hvit lack-hylle som tv-benk. om ikke så lenge blir den aldrende brune skinnsofaen byttet ut med en besj karlanda-sofa, og det kommer enda flere hvite billy- og benno-hyller. glassbordet er fra ikea, bruno mattson-kopiene er fra ikea, telysene og lampene er fra ikea. bildet og gardinene er fra ikea. på soverommet står ulike varianter av malm-kommoden.
jeg har til og med en eller annen manns navn på underbuksene mine …
dagens…
sang: don’t dream it’s over
film: donnie darko
tv-serie: seks fot under
ikea-møbel: lack-hylle
krem: eight hour cream
papirlommetørkle: kleenex
musikkilde: coverville
sitat: I embarrassingly went up to Meryl Streep at the Golden Globes. I said, ‘I love you so much I want to tongue-kiss you.’ And she said, ‘OK.’ (kate winslet)
den fantastiske headlock
